Tre bilder fra min serie om Alna bydel, Playground/Distirct 12

Et godt planlagt bilde kan formidle ditt budskap til betrakteren. Dessverre er det vel sjeldnere at man selv lærer noe nytt av å studere det i ettertid.

Om man istedet starter med et planlagt utgangspunkt og så slipper seg løs vil bildene som oppstår kunne bli gjenstand for en mer åpen fortolkning. Gode arbeider vil da åpne opp for at man lærer noe nytt om seg selv.
En annen måte kan være å ta del i et gruppeprosjekt der helheten og sammenhengen mellom de forskjellige deltakernes arbeid legger føringer for en større tolkning også av egne arbeid.

Jeg har nettopp vært med på utstilling og avslutning av et større gruppeprosjekt organisert av Cyan : arena med 10 deltakende fotografer. Vi valgte hver vår bydel i Oslo og stod fritt til å bruke den som utgangspunkt for å skape en personlig bildeserie samtidig som bydelen ble portrettert.
Det ble gjennomført flere runder med felles bildekritikk, ideutveksling og diskusjon men det ble ikke lagt noen stramme føringer på innehold eller uttrykk i den enkeltes prosjekt.

Likevel føltes det som resultatet ble et enhetlig blikk på opplevelsen av byens rom. Fokuset var tydelig på formidlingen av hvordan offentlige rom oppleves som personlige plasser, samtidig som private rom ble vist frem som offentlige et sted der det offentlige skal ha innsyn.

Under utstillingen arrangerte jeg en paneldebatt med nettopp opplevelsen av det private og offentlige byrom som tema. Og da kom det kjapt frem nok et viktig felles poeng som ingen av deltakerne i prosjektet hadde lagt merke til underveis. Veldig få av bildene våre viser mennesker i bybildet, og ingen fokuserer på noe samspill mellom byborgerne. I våre bildeverdener er byen et tynt befolket og øde ensomt sted. De fotografiske rommet fremelsker tydeligvis introspeksjon og ensom vandring rundt egne idèer. Jeg kjenner ihvertfall selv på et tydelig behov for å noen ganger løse opp i det planlagte blikket og la andre rundt meg være med og påvirke min fotografiske intuisjon.