collage satt sammen av fotogrammer av 15 visittkortoverrekkelser under review-sesjonene.
I november deltok jeg på LensCulture Fotofest Paris review og traff mange flinke fotofolk. Tilsammen 128 fotografer fra 40 land hadde booket seg inn for å få møte og vise sine portfolioer til gallerister, redaktører, forleggere og agenter som kunne tenke seg å gi tips og råd og kanskje også starte et samarbeid med utvalgte fotografer.
Men hva er egentlig en review? En revisjon, eksamen, diskusjon, promoteringsplattform eller åpen meningsutveksling? Hvilke råd og kommentarer skal man følge opp og når har et møte vært bra?
Meningsutveksling er uansett bra. Støttet opp av faglig innsikt, nyttige tips og velmente råd kan slike møter være veldig nyttig for begge parter, nestenuansett utfall. Men det er viktig å ha i bakhodet akkurat hvor subjektive meningene som luftes egentlig er, og hvilke usagte premisser de er bygd på.
Etter at møtene var over og den mer avslappede sosialiseringen var igang ble jeg hengende med Armin Stelljes , en tysk fotograf bosatt i Vietnam. Litt forvirret av reviewerenes sprikende tilbakemeldinger ba han meg om å gi ham en ny og grundigere gjennomgang av sin portfolio. Det er alltid gøy å se bilder, og jeg liker å kommentere andres prosjekter, men denne gangen på den andre siden av møtebordet skjønte jeg endelig hvordan jeg tenkte som en reviewer.
Han hadde åpenbart bra foto, men likevel så jeg etter muligheter for å gi kommentarer på hvordan bildene kunne fungere enda bedre. Men fungere bedre som hva? De var jo reportasjefoto. Armin planla å skifte karriere som fotograf og fokusere mer på dokumentarfoto. Han hadde fotografert fra Kinas siste jordskjelvkatastrofe og vist bilder av sammenraste hus og folk plassert i brakkeleir på ubestemt tid. Mennesklige følelser og kontrastfylte landskap i klassisk sorthvitt innramming.
Underveis i samtalen skjønte jeg at jeg kommenterte hvordan de kunne vært gjort anderledes for å fungere enda bedre på en gallerivegg. Mine ubevisste interne argumentasjonsrekker handlet om å få bilder opp på en utstilling, og fungere i samspill i et rom.
Men det var jo greit for Armin det. Han ville jo gjerne også kunne vise bildene sine i flere sammenhenger. Men han hadde jo magasiner som hovedmålgruppe. Så jeg lærte meg å dele opp og begrunne kommentarene mine for hvorfor noen bilder kunne være magasinoppslag mens andre ville fungere sterkest montert på vegg.
Neste dag gikk jeg gjennom notatene mine og så hvordan det samme kunne forklare mange av tilbakemeldingene jeg selv hadde mottatt under møtene. Reviewerene likte stort sett prosjektet mitt og de fleste var enige i mine valg av løsninger og idèer. Men forslag til utvikling eller endring var alltid usagt tilpasset de forskjellige reviewerenes bakgrunn og idè om bruk av bilder. Webmagasinet mente at rekkefølgen var viktig, og at installasjonsbildene ikke var så interessante. Festivalen med lite innendørs galleriplass foreslo at jeg burde vurdere å vise dokumentasjon av arbeidsprosessen istedet for de store, ferdige verkene.
En review dreier seg fort over til hvordan det viste prosjektet enda bedre kan tilpasses reviewerens spesifikke visningsplattform og publikum. Altså hvordan ditt prosjekt kunne fungert bedre for reviewerens situasjon og ikke nødvendigvis generellt som ditt prosjekt. Montering, redigering, rekkefølg, utvidelser av prosjektet, salgspotensialet og så videre kan alltid finpusses. Likevel vil det aldri være et enkelt format som passer til alt, og valgmulighetene må vurderes utifra hvor bildene skal ende opp. Dette er det likevel få som eksplisitt sier. Istedet presenteres noen valg som bedre, mer hensiktsmessige eller interessante. Og det kan de jo godt være, i revieweren sin del av verden og måte å se på bilder. Men når man diskuterer, eller kjenner etter hvordan et bilde fungerer bør man forsøke å være vár på hvilken visningsplattform man ubevisst ser verket for seg i.
Sent på kvelden i Paris ble jeg ihvertfall glad for å kjenne hvordan jeg forstod mine egne tanker bedre. Så presset jeg meg selv til å foreslå endringer og sammensetningen av bildeserien til bruk i et magasin samtidig som jeg understreket at om det samme skulle opp på en vegg, burde nok utvalget etter min mening være anderledes.